«Både kommunismen og liberalismen skal frigjøre oss, men de ender begge i en autoritær og voldelig maktsentralisering.»
La den sitte et par dager. Er det du har opplevd og sett de siste åra bevis for det han sier? Bør du ikke tenke nytt og med suverenitet?
Den menneskelige verdensanskuelse er en blanding av arv og miljø, av natur og kultur, og mellom evolusjonær irrasjonell psykologi og "rasjonell" ideologi.
Men heller et samfunn for mye over i ideologi kontra natur, så får man samfunn som f.eks sovjetisk kommunisme og vestlig "liberalisme" post 1991.
Det er samfunn som tror de er i ferd med å skape en evig idealtilstand der vi har hevet oss over våre naturlige, menneskelige tilbøyeligheter. Vi har så og si kommet til et paradis som er det ultimate endepunket i den historiske utviklingen. Vi har, kan man si, rundet spillet.
I det kommunistiske paradis er alle like og frie. Det er ingen i sosiale klasser, ingen nasjoner og grenser, og ingen undertrykkende hierarki. Individet blir oppløst i et kollektivt hav som flommer i perfekt harmoni med universet.
I det liberale paradis er det markedet som på magisk vis lager en perfekt balanse mellom tilbud og etterspørsel i alle livets fasetter. Det er en tilstand der nasjonalstaten med sine grenser og reguleringer ikke kan forhindre kapital, mennesker, varer og tjenester i å flyte fritt. Alle kollektiv bortsett fra "markedet" mister sin betydning og vi er alle nasjonsløse atomer i et hav av atomer som konkurrerer med hverandre til alles beste. Det er en hyperindividualisme som ender med å gjøre oss alle identiske: nasjonsløse, kulturløse, rotløse og historieløse
Både kommunismen og liberalismen skal frigjøre oss, men de ender begge i en autoritær og voldelig maktsentralisering. I kommunismen blir det et politbyrå som trer stadig mer totalitære og verdensfjerne vedtekter nedover hodene til folket, og i liberalismen blir vi styrt av såkalte "markedskrefter" som egentlig er en klasse av rikfolk som kjøper det media-politiske apparatet for å øke sin egen makt og markedskontroll på bekostning av alle andre. Det blir en teknokratstyrt monopolkapitalisme der det indoktrinerte stemmekveget kan velge mellom pepsi og cola hvert fjerde år.
Både liberalismen og kommunismen krever at alle må være med - ellers fungerer det ikke. For alle problemene kommer av at det er folk som ikke vil innfinne seg: som nekter å ta steget inn i den vidunderlige nye verden og som ødelegger for alle andre. Det er høyre - og venstrepopulister, konservative, religiøse og nasjonalister som ennå ikke har klart å oppheve sin dyriske menneskelige natur i fordel ideologisk perfeksjon og liberal, sjelløs rasjonalitet.
Og hva er løsningen? Det er bestandig mer maktsentralisering, mer sensur, mer propaganda, mer løgn, mer vold og en obligatorisk felles front mot "de andre". Mot forræderne. Mot kjetterne og fiendene, både innenlands og utenlands.
Men det er dømt til kollaps. For mennesker er ikke skapt til å være sentralstyrte, være seg av markedet eller politbyrået. Vi er stammefolk. Og når det kommer krefter utenfra som vil presse oss inn i universelle ideologiske former, så vil det skje to ting:
Enten vil den ideologisk besatte styringsklassen ødelegge samfunnene våre gjennom korrupsjon, ineffektivitet, maktmisbruk og udugelighet, eller så vil det oppstå motstandsbevegelser som vil gjenskape vår lokale kontroll over ressurser og lovgivning. Den såkalt "liberale eliten" i Vest-Europa er et godt eksempel på førstnevnte, og bevegelser som f.eks Afd er et godt eksempel på sistnevnte
Vi står ved en korsvei. Velger vi EU, NATO og den "liberale verdensorden" med sin maktsentralisererende og nasjonsødeleggende ideologi, så vil det bli krig, fattigdom og totalitarisme. Velger vi derimot nasjonal suverenitet og lokal makt, har vi kanskje en mulighet til å komme oss forholdsvis uskadet gjennom de neste 20-30 årene.
Norge kan åpenbart ikke kutte alle bånd til de ideologisk besatte- de såkalte "nasjonene vi liker å sammenligne oss med" - men vi kan føre en politikk som gradvis leder oss og mer mot suverenitet og pragmatisk nøytralitet. Det vil være en politikk som gir oss flere muligheter til å justere kursen underveis, i motsetning til den idealistiske liberalismen som setter en stø kurs mot evig krig og nasjonalt forfall.